torretz

Sommeren er her for fullt, og jeg gidder sjeldent å blogge. Det er forsåvidt bare en nyhet her, fordi det er intet nytt med at jeg ikke blogger. Sommeren derimot, er ganske ung og fresh. Gud, jeg hater ordet fresh. Jaja.

Sommeren så langt har i stor grad bestått av å leke hjemløs sammen med Boye (dvs. sovne hvor enn det måtte passe seg, avhengig av alkoholnivået i kroppen), lettkledde piker på volleyballbanen og mengder av øl. Båttur har det også vært, og konserter er det flust av.

I kveld bringer verden meg til Tilburg, en "liten" forstad til Eidenhov i Nederland. "Liten" i betydningen 200 000 innbyggere, som vil si den hadde vært på 3. plass i størrelse i Norge, men dette er Europa! Der skal jeg tilbringe 4 dager med nydelige Echelon-mennesker, og morgendagen tilbringes med 30 Seconds To Mars, og kanskje til og med en liten øl med Jared, Tomo og Shannon? Det er nemlig ikke umulig! Jared var fryktelig hyggelig sist vi møttes, og det hadde ikke gjort noe å få møtt resten av guttene.

Torsdag, rimelig rett etter tilbakekomsten fra Erobringen av Europa, blir det teater med Maria og Marianne, og vi skal selvsagt se Fluenes Herre på Nationaltheatret. Fredag er det duket for jobb, og lørdag blir det en aldri så liten gjesteopptreden på Kulturtreffet på rådhusplassen pi Lierbyen. Det blir ikke mer enn to sanger fra min side, men resten av lineupen er fin, så det er bare å ta turen dit! God øl og god grillmat blir det også!

I løpet av sommeren er det også duket for en aldri så liten Martin-og-Bjabbe-festival! Det er fortsatt i planleggingsfasen, men vi håper virkelig at det skal bli en knakanes kjekk aften! Det blir da konserter med Vintervila, Bjabbes One-man-band og My Smoke Detector Is Allergic To Garlic som headliner! To kjekke karer, tre band og forhåpentligvis god øl og deg! Det og tid kommer vi tilbake til!

Skjeggvekst var vel det gjenstående i headeren min. Jeg fant ut, sammen med Boye, i går at jeg må nesten prøve å anlegge litt snasent ansiktshår. Jeg har enda ikke prøvd ordentlig, fordi det har vært litt ujevnt farvann, hvis du skjønner hva jeg mener. Men nå ser det ut til at dekningen er like god som 3G i Tigerstaden, og til og med bedre enn Telenor klarer i Hallingdal når det er overskyet. Det vil si at jeg ikke skal barbere meg før skolestart igjen. Hvis det feiler hardt, må jeg nesten ta det da, så jeg kan se presentabel ut når jeg starter på ny høyskole. Hvis det blir vellykket, har dere en kjekk, ung kar med helskjegg om ikke så lang tid! Følg med! Her også vil det komme oppdateringer!

I tillegg til dette, har jeg startet planleggingen av Harry Potter-tattoeringen min! Den kommer til å bli evig staselig, fordi jeg har verdens beste tegner til å hjelpe meg! Johanna Elvira Bakke Haarstad er det selvsagt snakk om. Dette blir kos! Siden det er et megaprosjekt (full sleeve pluss pluss) vil jeg også gjøre en liten mini-dokumentar av hele sulamitten. Kanskje jeg kan lure til meg premierebilletter til neste Potter-film av Warner Bros. mot at de kan ta bilder av den?

Følg med!

Jeg blogger lite, men jeg bryr meg også lite. Nå har det faktisk skjedd noe spennende! Jeg har ødelagt foten.

Jeg spilte fotball, sto i mål (jeg har for dårlig kondisjon til å løpe rundt på banen), skulle kaste ut ballen, hørte skummelt mye knas, og har seriøst aldri hatt så vondt noen gang. Etter mye ligge-på-bakken-og-vri-seg-i-smerte, ble jeg omsidert bært inn på Glassbaren på Chatau Neuf for en reperasjonspils, før det bar ned på legevakten. Godt uti nattetimene fikk jeg konstantert at det ikke var brudd, men det ble likevel en uke på krykker. Jeg var tydeligvis heldig. "Bare" skader på ankelleddbånd, brist i ristben og strekkskader i muskler og sener i hele foten.

Jeg har NULL skills i krykkegåing, men jeg stavrer meg frem som best jeg kan, og det er et ork å gå ut for å røyke, for ikke å snakke om å gå på butikken å handle mat. Det er blitt mye bedre, men likevel. Nå er jeg i tillegg blitt grisestøl grunnet krykkene. Jeg er ikke vant til muskelbruk utover gitarspilling og gåing.

Nå skal jeg prøve å gjennomføre en dusj uten å dø på foten. Tviler på at det går forferdelig bra.

Knallomtale av påskekonserten! Slikt er moro å lese. Gjør det ekstra gøy å drive med musikk:)

Den siste tiden har jeg gjort mye, og laget mange unnskyldninger for å ikke gjøre noenting. Altså slik jeg alltid lever. Men nå kjeder jeg meg som pokker, så jeg skal bryte prinsippet mitt "ikke blogg om uinteressante ting jeg bedriver tiden min med".

Jeg har lært meg at å synge konserter fungerer dårlig når man er bakfull. Eller, lært er kanskje feil uttrykk. Erfart er kanskje bedre. Jeg tror på ingen måte det er siste gang. Det er første, fordi jeg stort sett drikker rett før konserter og ikke dagen før. Men meg+Boye+whiskey+vin+øl+kvelden før konsert = disaster. Men det var ikke så krise likevel. Det var bare slit som pokker. Likte ikke det noe særlig, så fremover skal jeg drikke brus kvelden før.

Ellers driver jeg og planlegger en lengre blogg om tiltaksløshet, men guess what? Jeg er tiltaksløs, så det blir det heller lite av. Men kanskje en vakker dag?


Edit: Og hvorfor pokker er det bistandsreklamer på bloggsiden min? Jeg er innbitt motstander av bistand også skal de besudle siden min med dette skitet? Faen.

Man kunne kalle dette en Köbenhavn del 3, men siden jeg ikke er i Köbenhavn lengre, og dette heller ikke fölger kronologisk de to andre, ville det värt for teit.

Akkurat nå sitter jeg hos tanten min i en av Stockholms forsteder, og er übermisunnelig på dem som også skal på 30 seconds konsert i Helsinki i kveld. Faen at jeg ikke har penger til det.

Anyways, konsertene jeg var på:

Jeg var altså på konserten i Köbenhavn på tirsdag, og i Stockholm på onsdag. Jeg skal holde det kort.

Som en kunne forvente, startet de Escape med teppe foran scenen för de gikk videre med Night of the Hunter idet teppet faller ned. Effektfullt, men forventet. Det man derimot ikke forventer, er at (i Köbenhavn) det förste Jared gjör etter teppet faller, er at han hopper nedfra scenen og ut i publikum. Her er standarden for konserten, dette skal vi öke utover. Belag dere på en energisk kveld. Vanlige frontmenn bruker stagedives som höydare, Jared bruker det for å legge minstelisten. Det verste er at bandet fölger opp.

Låt nummer tre starter. Den umiskennelige synthintroen til Attack. Kanskje den eneste låten som alle fjortisemoer liker som oldschool fans også liker. Effektfullt. Alle digger låten, og dermed blir alle med. Allsangen er for lengst nådd taket, og Bandet vet å stoppe musikken på de rette stedene så folkehavet får bröle i fred. En stund uti settet spilles This is War, som blir det förste höydepunktet i energi. Moshpits og crowdsurfing skal det väre. Resten av publikum hopper og skriker.

De av dere som kjenner skiven This is War vet hva som kommer så. I utroen til låten er det bare rolig akustisk gitar. Jared kommer ut og spiller akustiske 100 Suns for et sårt pausetrengende publikum. Han drar et par-tre låter akustisk (Köbenhavn bl.a. The Believer, Stockholm bl.a. Capricorn [og for fjortenåringene A modern myth]), för de igjen drar igang. Capricorn ble forövrig det överste höydepunkt for meg personlig i Stockholm.

Jared vet å få med seg publikum. Alle som har sett en del konserter med bandet vet at det som kommer nå er hundre prosent iscenesatt, men det gir futt i publikum. "Where gonna give you to choices" Dere vet hva det går mot. Vi fikk "velge" mellom Capricorn og Buddha for Mary (i Köbenhavn - ingen valg i Stockholm). Mange vet at de spiller Buddha uansett, men publikumsappelen er stor. De spiller Buddha, som for meg er höydepunktet i Danmark,og alle gamle fans synes dette er grisefett, mens alle trettenåringene står og ser dumt på alle andre.

Det neste höydepunktet er kanskje The Fantasy som kommer mot slutten av konserten. Dette er virkelig generasjonsbinderen. Vi som hörte försteskiven först digger låten, og de som bare har hört siste skiven har hört denne låten også, og digger den. Det er kanskje den eneste låten som alle liker like mye. Derfor er den fet live. I tillegg får vi Jareds karakteristiske hoppe i sirkler med gitar i en hånd og mic i en hånd mens han synger et vers.

Konserten avsluttes med kjedelige Kings & Queens med tretti utvalgte publikummere på scenen som har det moro. Jeg skjönner at de avslutter med den, akkurat som jeg skjönner at de spiller From Yesterday,selvom jeg ikke liker det.

Konserten totalt får av meg 9/10 med trekk for fölgende: Alt for få gamle låter.

Dette ble skrevet for over et døgn siden, men ble ikke lagt ut før nå, grunnet tekniske problemer.

Dette er faktisk bare delvis København. Men det kommer vi til senere.

Etter å ha knotet rundt for å finne hotellet mitt (det er mange med samme navn, og siden jeg aldri har vært der før, så ble det bare kødd), sovnet jeg pang med klærne på uten å engang ta av skoene. Man blir sliten av for mange døgn med for lite søvn. Jeg rakk dog å sette på alarm på telefonen min så jeg skulle rekke konserten. Jeg klarte å slite meg opp, finne en 7/11 og dermed også kaffe, og startet letingen etter konsertstedet. T-banesystemet i København må være det minst oversiktlige i historien. Det var komplett umulig å finne et kart som bare viste T-banenettverket, så jeg forsto aldri hva som var banestopp og hva som var busstopp. Men til sist fikk jeg hjelp av en hyggelig, eldre dame som fortalte meg hvor jeg skulle gå, hvilken bane jeg skulle ta og hvor jeg skulle gå av for å komme til KB Hallen, hvor 30 Seconds To Mars skulle spille. Heldigvis klarte jeg greit å finne frem fra stasjonen til arenaen, og køet der i rundt to timer. Det var noen koslige folk der jeg kom i snakk med, så tiden gikk greit fort.

Etter to dyktige oppvarmingsband (Street Drum Corpse og ), kommer hovedbanet. Jeg skal ikke være en fanatisk fjortis her, selvom det er fristende. Dette er en av de aller beste konsertene jeg har sett NOEN GANG! Og jeg har sett MYE bra. Knallbra gjennomført, nydelig lyd, knall stemning i publikum og en tilstedeværelse hos bandet som andre bare kan drømme om. Jeg tror muligens Jared Leto er blandt verdenstoppen av dyktige frontmenn. Det er helt drøyt hvordan han klarer å dra liv i folk. Det er fryktelig mange som sier at folk skal komme ned på gulvet i stedet for å sitte oppover amfiet, men hvor mange får dem til å faktisk gå ned? Som jeg har sett, bare Jared.

Konserten får 9/10 fra meg, selvom det bare er en bitteliten sak å pirke på. Men 10 er perfekt, så kan man pirke, så skal man pirke. Bare én låt fra førsteskiven? Det var riktignok Buddha for Mary (som er deres beste låt noensinne), men bare en? Come on guys! Dere har bare tre skiver, så litt mer rettferdig fordeling burde gå ann, med tanke på at dere spilte nærmere to timer. But still. Alt annet var perfekt.

Siden denne konserten var så genial som den var, var det eneste jeg kunne tenke på under reisen tilbake til hotellet hvordan jeg skulle få sett dem igjen. Jeg fikk knotet meg inn på et usikkert trådløst nettverk fra hotellrommet, booket om hjemreisebilletten til søndag til et morgenfly til Stockholm i dag tidlig, kjøpt konsertbillett og derfor sitter jeg nå på Stockholm Centralstasjon og gleder meg som en unge. Dette betyr i praksis at det ikke blit kentkonsert før 24., siden jeg egentlig skulle se dem på lørdag i Køben, men hey, jeg så dem tross alt for to uker siden, og det er to uker til neste gang. Det er sikkert en evighet til neste 30 Seconds-show i Skandinavia. Desutten får jeg vært med på feiringen av morfars bursdag i helgen. Dit kommer også mamma og lillesøster, så det er egentlig ekstrakos. Og når kent spilte så dårlig på turnéåpningen, så er ikke valget fryktelig vanskelig.

Mer om gårsdagen og Stockholm generelt etterhvert:)

Jeg ankom i dag formiddag København sentrum etter å ha fløyet ekstremt raskt fra Oslo. Det må ha vært en ekstrem nordavind, for i stedet for den estimerte flytiden på 1t:15 tok reisen bare 0t:50, noe som er rimelig bra. Etter å ha knotet litt med reisesystemer, kom jeg meg endelig på "flytoget" (det er bare to stasjoner med regiontog, så behovet for eget flytog er minimalt) og den første overaskelsen åpenbaret seg. København er en betraktelig mye større by en Oslo, men likevel klarer toget å kjøre inn til City på ti minutter. Og vet du hva togbilletten kostet? 34,50! Det er like mye som det koster bare for å gå på trikken i Oslo!

Jeg trasket litt rundt i Københavns gater for å føle litt på stemningen, og for å finne lunsj, samt dagens fjerde kaffekopp. Jeg sov lite i natt, samt natten før det, natten før det igjen (and the list goes on). Det første jeg reagerer på, er at det ikke er et jævla søppelspann jeg kan kaste den forbannede togbilletten min. Jeg har gode manerer, så på gaten skal det ikke. Jeg ser meg rundt, men ser ingen. Og da kommer jeg til å tenke på hvor rent det faktisk er her. Hvordan i alle dager klarer de det? Ingen søppelspann, men likevel rene gater. Merkelig.

Det neste jeg merker på jakt etter kaffe og en liten matbit, er hvor jævlig mange pub'er det er her. Det er fett. Det er også helt drøyt mange atelieer og teatre. Samt fryktelig mange pornobutikker. Ser vi en sammenheng i Købenlivsstil allerede?

Uansett så faller valget til sist på Hard Rock, fordi random pubmat er ofte lite kos, mens Hard Rockmat er alltid kos, selvom det er litt dyrt. Jeg nyter meg gjennom en gigaburger med bacon, cheddarost og masse løk, og avslutter med en sårt tiltrengt kaffe. Det var vakkert. Rett og slett vakkert.

Videre utover dagen skal jeg finne utav kollektivtransportsystemene i byen, kjøpe klippekort og finne utav hvor pokker jeg bor før jeg stikker på 30 Seconds to Marskonserten i kveld. Jeg vet sånn ca hvor det ligger, for man har da google.maps! Så stikker jeg opp til konsertstedet og finner en øl eller ti. Håper på Happy Hour, for jeg hører nemlig rykter om at man kan finne priser nede i ti kroner halvliteren på riktig sted til riktig tid! Fett!

Jeg leste et innlegg til en venn angående fenomenet å elske. I det jeg var ferdig å lese, syntes jeg å huske å ha skrevet noe fornuftig i høst om emnet. Jeg rotet frem en gammel dag-/kladde-/tidsfordriv-/filosofibok og lette. Her er hva jeg fant (lettere redigert):



""Den som elsker i håp om gjensidighet, kaster bort tiden."

Perfekt opphentning

- i en sterk og vakker drakt.

Etter en litt for "ødelagt av forventningene" konsert på Øyafestivalen i sommer, er det igjen tid for Ulverkonsert i Oslo. Og denne ganngen innfris alt sammen. Og mer til. Kanskje var mine forventningene dempet? Jeg tror heller det er Ulver som har blitt litt varme i trøya gjennom høsten, og fått finpusset produksjonen i løpet av vinteren. I tillegg må Parkteatret nevnes som en betraktelig mer stemningsfull arena for Ulvers melankoli enn lys sommerkveld på festival.

Kvelden åpner med Espen Jørgensen som legger listen høyt. Han gjør ting med gitarer de færreste har sett like til. Låter fra 2006utgivelsen On the great alkali plains lager stemningen som trengs for å gjøre publikum klare for 7-mannsorkesteret som skal komme. Desverre blir siste låt avbrutt av en brannalarm som rekker å ringen noen sekunder før den blir slått av. Espen humrer litt, men fortsetter. Det er nesten så det passer inn i lydbildet.

Resultater fra høstens erfaringer

Etter et kort sceneskifte entrer Ulver scenen, hilser pent og åpner. Vinterens arbeid har gitt resultater. Alt sitter som det skal, og lydbildet er så sammenstøpt solid at man bare må smile. Arrangeringen av de ulike instrumenter er også helt klart bedre tilpasset livesituasjonen, så alt holdes interessant og tydelig (der tydelighet er et mål) gjennom hele kvelden.

Låtvalg har nok skapt litt hodebry på arbeidsbenken. Med den låtkatalogen Ulver har, handler det ikke bare om hvilke låter som er best live. Det må finnes en helhet. Når musikken spenner fra Black Metal til Eksperimentalrock med et fint touch innom Trip-Hop er det klart det blir en utfordring. Som på Øyafestivalen var 90-tallet heller dårlig representert. Men så er det svært lite igjen av ?black metal-ulver? igjen nå også. I stedet får vi et mektig, massivt og til tider segt maskineri av et band veltende over oss fra første stund. Bredden er så absolutt tilstede, fra det mer psykedeliske Perdition City til det harmoniske Shadows of the sun, men uten at helheten mistes av syne. Den er konstant tilstede som et teppe av industri som en hylle hvor variasjonene sitter løst og fint.

Visuelt var konserten lik musikken. Psykedelisk, ekspresjonistisk og sterk. Bilder på letteret varierer fra ubehagelige verdenskrigsscener til 60-tallsporno og videre til naturbilder fra Afrikas sletter. Og alt derimellom. Men det estetiske vinner helt klart over det merkelige og, ganske ofte, ekle. Det kler helheten godt og blir mer et supplement enn en sjenanse.

10/10

Foto: Kim Erlandsen, NRK P3, Øyafestivalen-09

Jeg forstår nå at kanskje forrige innlegg var litt for komplisert til at alle (les: begge to) dere lesere orker å lese hele. Jeg vil derfor prøve å forenkle hovedpoengene herunder:

Første hovedpoeng: Du kan ikke reise i lysets hastighet.
Andre hovedpoeng: Du kan, hypotetisk sett, reise over lysets hastighet.
Tredje hovedpoeng: Du kan, helt fint, reise under lysets hastighet.


Reiser hurtigere enn lysets hastighet oppsummeres her:



Du vil trenge treogtredvetusen trehundrede Joule med imaginær antienergi for å flytte en million tonn med materie i lysets hastighet, som da ikke lenger er en million tonn med materie, men hundrede og elleve gram imaginær antimaterie.